Avslutning og disponering

På norsk sokkel er det i dag 12 betonginnretninger (Heidrun A og Troll B er flytende), 65 bunnfaste- og 21 flytendestålinnretninger i drift. Det er også rundt 500 havbunns­installasjoner. Betong­innretningene utgjør rundt 70 prosent av den totale vekten av innretningene på sokkelen.

Feltutbyggingene er svært forskjellige når det gjelder størrelse, kompleksitet og antall innretninger. Store felt kan ha utbygging og drift i flere faser, der noen innretninger fases ut mens andre fortsatt er i drift. Større og mer omfattende disponerings­prosjekter må gjennomføres over flere år. Friggfeltet er det hittil største feltet på sokkelen hvor disponering av innretningene er gjennomført. Produksjonen ble avsluttet i 2004, og disponerings­arbeidet startet i 2005. I 2010 var det omfattende disponerings­arbeidet på feltet avsluttet.

Utgangspunktet for en disponeringsprosess er at når bruken av en innretning opphører, skal innretningen disponeres og området ryddes. Gruppen av rettighetshavere er pålagt å gi en utfyllende beskrivelse av alle fasene i denne prosessen i en avslutningsplan som skal sendes til Energi­departementet innen to til fem år før en tillatelse utløper eller oppgis, eller bruken av en innretning endelig opphører.

Sentrale prinsipper for behandling av en avslutningsplan er at alle økonomisk lønnsomme og utvinnbare olje- og gassressurser skal være produsert, at avslutningsprosjektet skal være kostnadseffektivt og at prosjektet kan gjennomføres innenfor akseptable rammer med hensyn til helse, miljø og sikkerhet (HMS) og andre brukere av havet. Per nå har myndighetene behandlet flere avslutningsplaner, både for hele felt og for enkelte av innretningene knyttet til felt som er i drift. Med grunnlag i avslutningsplanene er det fattet disponeringsvedtak hvor det er gitt endelig frist for gjennomføring av fjerningsprosjekter.

Flere av de feltene på norsk sokkel er nå i en moden fase og har produsert en stor andel av de opprinnelige reservene. Samtidig har feltene som forventes nedstengt i nærmeste framtid lite utslag på den totale produksjonen på norsk sokkel. Nøyaktig når produserende felt stenges ned er vanskelig å anslå. Som oftest står innretninger på feltene lenger enn det som var planlagt ved utbygging. På mange felt har nye tilknytninger (satellittfelt) og tiltak for økt utvinning ført til forlenget levetid utover det som ble lagt til grunn ved plan for utbygging og drift (PUD). Levetiden til innretninger på felt som ikke lenger produserer fra egne forekomster kan forlenges dersom de kan fungere som vertsinnretning for andre felt i området. Det er derfor viktig at alle muligheter for bruk av innretninger er utredet før de disponeres.

Gjeldende regelverk

Avslutning av petroleumsvirksomheten og disponering av innretninger reguleres av petroleumsloven og petroleumsforskriften. Norge forholder seg også til internasjonalt regelverk og avtaler, som blant annet Oslo-Pariskonvensjonen (OSPAR), som fastslår at petroleums­innretninger bare i svært begrenset grad kan etterlates etter endt bruk.

Det følger av petroleumsloven § 5-3 at Energi­departementet fatter vedtak om disponering. FNs havrettstraktat "United Nations Convention on the Law of the Sea" (UNCLOS) artikkel 60 slår fast at innretninger som hovedregel skal fjernes, og at både fjerning og eventuell etterlatelse skal skje i tråd med internasjonalt aksepterte standarder. I tråd med dette og OSPAR-konvensjonen treffer myndighetene beslutning om fjerning av havbunnsinstallasjoner, flytende stålinnretninger og overbygningen på betonginnretninger. Dersom disponering av betonginnretninger og understell til store, faste stålinnretninger er gjenstand for OSPAR-konsultasjon, forutsettes det at land som vurderer disponering til havs må konsultere de andre landene som er part i OSPAR-konvensjonen, før nasjonale myndigheter fatter disponeringstiltak.

Departementet har så langt behandlet mer enn 20 disponeringsplaner. Det er gitt to tillatelser til å etterlate deler av en utrangert offshoreinstallasjon etter unntaksbestemmelsen i OSPAR-beslutning 98/3. Dette gjelder betongunderstellet til Ekofisktanken og et betongunderstell på Friggfeltet. Slik tillatelse ble gitt etter konsultasjon i henhold til OSPAR-konvensjonen.

Rørledninger er ikke omfattet av OSPAR-konvensjonen. Valg av disponerings­alternativ avgjøres i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av en bred vurdering, der kostnader ses i forhold til konsekvensene for sikkerhet, miljø, fiskerier og andre brukere av havet.

Se informasjonsskriv fra Sokkeldirektoratet for mer informasjon.

Ilandføring og opphogging

Innretninger som ikke skal gjenbrukes eller etterlates på feltet, skal fraktes til land og håndteres ved et godkjent landanlegg for opphogging og gjenvinning eller deponering. Størstedelen av avfallet fra oljevirksomheten (98 prosent) er gjenvinnbart stål. Men det vil også være avfall som krever spesialbehandling. Anleggene som har tillatelse etter forurensningsloven til å demolere offshore installasjoner finnes på Miljødirektoratet 's nettsted.

Siden opphuggingsanleggene i Norge ligger ved dype fjorder og har dypvannskaianlegg, er det sannsynlig at andre land ved Nordsjøen vil vurdere å benytte disse anleggene framover.

Disponeringskostnader

Kostnadene ved å stenge felt og disponere innretningene er relativt små sammenlignet med kostnadene til leting, utbygging og drift og inntektene fra feltene. Kostnadsomfanget knyttet til disponering er usikkert, og det varierer fra felt til felt. De største kostnads­elementene i disponerings­prosjekter er knyttet til permanent plugging av brønner og fjerning av innretningene til havs.

Godt samarbeid mellom rettighetshaverne, leverandørindustrien, myndighetene og berørte interessegrupper er viktig for best mulig disponering i framtiden og dermed reduserte kostnader.