Utbygging

Ula ligger i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Vanndybden i området er 70 meter. Ula ble påvist i 1976, og plan for utbygging og drift (PUD) ble godkjent i 1980. Utbyggingen består av tre konvensjonelle stålinnretninger for produksjon, boring og innkvartering som er knyttet sammen med broer. Produksjon startet i 1986. Gasskapasiteten på Ula ble oppgradert i 2008 med en ny gassprosess- og gassinjeksjonsmodul (UGU) som doblet kapasiteten. Myndighetene innvilget PUD-fritak for trias-reservoaret i 2015. Ula prosesserer for feltene Tambar, Blane og Oselvar.

Reservoar

Ula produserer olje hovedsakelig fra sandstein av senjura alder i Ulaformasjonen. Reservoaret ligger på 3.345 meters dyp. Det består av tre enheter, og to av disse produserer godt. Det produseres delvis også fra underliggende trias-reservoar på 3.450 meters dyp. Dette reservoaret er en tett sandstein med lav effektiv permeabilitet.

Utvinning

Olje ble opprinnelig utvunnet med trykkavlastning, men etter noen år ble vanninjeksjon tatt i bruk for å øke utvinningen. Alternerende vann- og gassinjeksjon (VAG) begynte i 1998. VAG har blitt utvidet med gass fra Tambar (2001), Blane (2007) og Oselvar (2012). Gassløft brukes i noen av brønnene.

Transport

Oljen transporteres i rørledning via Ekofisk til Teesside i Storbritannia. All gass blir reinjisert i reservoaret for å øke oljeutvinningen.

Status

Den positive effekten av VAG har ført til boring av flere VAG-brønner. På grunn av mindre tilgjengelig gass til injeksjon fra Oselvar, har planene for nye VAG-brønner blitt utsatt. I 2015 ble det besluttet å bygge ut funnet Oda og knytte det til Ula. Gass fra Oda skal injiseres i Ula-reservoaret for å øke produksjonen. Ekstra gass for injeksjon i Ula vil også være tilgjengelig etter at nye brønner på Tambar-feltet settes i produksjon.